Lars Staffan Evjen - Omtaler/Presse

Samisk Kunstnersenter

Oktober – november 2011

Interiør i stillhet inviterer til et ekstraordinært møte mellom kull som materie og kull som medium. En bokstavelig talt overveldende installasjon av trekull sammen med en elegant serie kulltegninger av hyperrealistisk karakter er menyen i Lars Staffan Evjens utstilling på Samisk Kunstnersenter. Her møter kjensler av tungt og massivt fysisk nærvær en intuitiv estetisk eleganse. Trekullet veller fram, løper, inn i utstillingslokalet, likt et akkurat stanset jordskred, en bemerkelsesverdig materiens – kanskje også naturens, inntrenging i kunstens, kulturens domene. Det er en mektig installasjon der materialet trekull bokstavelig inntar galleriet i en mjukt oppstoppet bevegelse, en stille skulpturert men omfangsrik kropp bestående av biter av trekull. Installasjonen, hjertet i utstillingen Interiør i stillhet, er både rolig og påtrengende. Kullets nærvær, i sin overbevisende materialitet, beroliger og foruroliger, lindrer og agiterer, tillater hvile og maner til oppbrudd.

Denne installasjonen vises parallelt med en serie kulltegninger, tegninger altså laget av samme materiale som installasjonens kull. Kulltegningene gjengir alle, mer eller mindre, utsnitt av samme enkle fiktive interiør; et spartansk, oftest tomt interiør, med assosiasjoner til så vel utstillingsrom eller ’’hvit kube’’ som anonymt og offentlig lokale. Tegningene, iblant i formater over to meter, er omsorgsfullt laget, eksakte, realistiske. Men de kan også overrumple, variere mellom presist dokumenterte undersøkelser av lys, materiale, overflate og perspektiv i dette interiør og verk med innslag av tenkte eller drømte hendelser i samme rom. Tegningenes uimotståelige realisme forsterker også intensiteten i fiksjonen.

Interiør i stillhet er et løpende prosjekt av Lars Staffan Evjen, som startet allerede i 1994, der dette stille interiøret omsorgsfullt utforskes og transformeres med kulltegning som medium. I de senere års produksjon, nå som tusjtegninger som utstillingen også viser eksempler på, er interiøret utført i en tilsynelatende ny kontekst. Her utvides motivkretsen med antydninger av ruin og katastrofe, fremstilt i serier av mangfoldige rom.

Prosjektet Interiør i stillhet er vist i tidligere sammenhenger, sist i Bergen Kunstmuseum i oktober 2010. Evjens tegninger er kjøpt inn av flere offentlige kunstsamlinger. Lars Staffan Evjen er bosatt og arbeider i Bergen. Kunstneren er tilstede ved installasjon og åpning.

Rom for stille undring

Sunnmørsposten 23. juni 2007 av Solfrid Vartdal

Store flater med nyanser i grått, skygger som faller i rom der stillheten rår. Lars Staffan Evjens kulltegninger åpner for fabuleringer mørket og lyset kan gi.

Ålesund

Noen sier at bildene mine er svart-kvitt, men det er alle nyansene som gir dem kraft. Det mjuke lyset som faller inn i de tomme rommene uttrykker stillhet, sier kunstneren som har hentet inspirasjon i svart-kvittfotografi. – Mørkeromsarbeid har lært meg mye om forskyvning av fargetoner som kan gi stor forskjell på inneholde i bildet, sier han mens han beveger seg fra rom til rom i kunstmuseet Kube i Ålesund. Her presenterer Lars Staffan Evjen rundt 40 store og mindre kulltegninger som inngår i prosjektet «Interiør i stillhet », som han har jobbet med siden 1994. I løpet av denne tida har kunstneren laget 170 kulltegninger av interiør med variasjoner av lys og skygge, i noen rom er dører og forskjellige bokser og elementer plassert, mens det i andre dukker opp flekker og merker på veggene. – Alt er fantasirom. Det er en stor glede å oppdage rom jeg aldri har sett. De tommerommene uttrykker stillhet, men i noen av dem er spor av hendelser. Det skjer ting i bildene mine, forteller han.

Lars Staffan Evjen er bosatt i Bergen. Fram til 1990 jobbet han fulltid som lærer, men så ble han elev ved Vestlandets Kunstakademi fram til 1995. Siden da har 61-åringen kombinert det å være utøvende kunstner, med å undervise i kunstfag. De siste åra har han hatt flere store separatutstillinger, blant annet i Trøndelag senter for samtidskunst, Galleri Brandstrup i Oslo, Sogn og Fjordane kunstnersenter og fjorårets utstilling i Bomuldsfabriken kunsthall i Arendal.

Tar tid

Det er en tidkrevende prosess å jobbe fram de store flatene fulle av duse svart/kvitt-nyanser. Kunstneren har utviklet sin helt spesielle teknikk der han bruker kull og svart kritt på papir eller kartong. Når Evjen skaper motivene sine, bruker han kontortape til å få fram de rette linjene. Og kullstøvet gnir han ut med tørkepapir og tøyfiller. – Fargenyansene jobber jeg fram etter en gråtoneskala på åtte trinn. Særlig å lage de mjuke overgangene er tidkrevende arbeid, forteller kunstneren Ny side. I et av siderommene henger 33 penn- og tusjtegninger som viser ideer og skisser til installasjoner Evjen ønsker å realisere. Installasjoner er nytt for meg, men etter å ha jobbet med kulltegninger i ti år er det naturlig å gjøre noe nytt. Jeg har med skissene for å vise en ny kunstnerisk side, sier Evjen som bruker utstillinga i Kube til nettopp det.

I utstillingslokalet i andre etasje har en installasjon fått plass mellom bildene hans. Den viser en strøm av kull som renner ut av veggen, og fungerer som bindeledd mellom kulltegningene og skissene av installasjoner. Ny kombinasjon.– Betyr jobbinga med installsjonsskisser at du er i ferd med å avslutte prosjektet «Interiør i stillhet»? – Nei, men jeg er i en fase der jeg vurderer hvordan det kan utvides og eventuelt kombineres med installasjoner. Jeg ser for meg installasjoner rundt kulltegningene. For tida er jeg i ferd med å kontakte forskjellige utstillingssteder, så får jeg se hva installasjonsideene mine utløser, sier kunstneren.

Finslepent

Lars Staffan Evjen er en av de ledende tegnerne i Norden, og utstillingen han presenterer i Kube er fantastisk flott. Det sier fagkonsulent David Sandved om hvorfor de har valgt å presentere «Interiør i stillhet» som kunstmuseets sommerutstilling som åpner på lørdag. – Evjen har utvikla sin helt spesielle teknikk med kullstøv, og har jobbet iherdig med å finslipe selve teknikken og uttrykket. Med enkle virkemiddel undersøker han tegning som medium, sier Sandved som trekker fram at kunstneren samtidig forholder seg til kunsthistoriske tradisjoner.

– Det finnes spor av kjente malere som Vilhelm Hammershøi og Piet Mandrian i Evjens kulltegninger, men det han gjør er på en helt særegen måte, sier fagkonsulenten

I stillhetens navn på Haugar

Tønsberg Blad 22. februar 2002 av Grethe Hald

Med Lars Staffan Evjens motiver "Interiør i stillhet" på veggene er Vestfold Kunstnersenters åttekantede utstillingsrom på Haugar mer enn vanlig rofylt. På kulltegningenes store flater skjer lite, samtidig er bildene fulle av hendelser, - på et annet plan enn det rent ytre. Et ukjent rom bakenfor, et repos, en anelse av mørkt underliggende felt. Bare en list eller et nytt hulrom med plass for det vi ikke ser og ikke kan vite noe om?

"Nytelse" var det første ord som kom på denne anmelders blokk i møte med Lars Staffan Evjens tegninger. Et følelsesladet, subjektivt, men likefullt presist ord på det øyet opplever av denne tegnerens svart-hvite erobring av arket. Nærblikket avslører presisjonen som aldri går over i briljering med teknikk. For her er nerven med hele veien, og det er som vi hører kunstnerens egen pust når han lar overgangene mellom flatenes finstemte nyanserikdom bli til øyets hvileskjær. Mellom det illevarslende, altoppslukende mørket og den besnærende glemselen?

Evjen gir oss små spor i bildet, en liten lapp uten skrift, en labyrint lagt ut som dekorativt mønster. Er vi i privatsfæren eller et offentlig rom? Og hva har egentlig skjedd der flaten er lett flekket?

Siden fargene er fraværende må vi la sporene lede tankene, til blekk, blod eller råtne tomater? Og gråtoneskalen som er forutsetningen for fargenes valører, blir til en verdiskala; trukket mellom svart og hvitt også i våre egne tankesprang. Uten annen påvirkning enn papirets egen struktur holdes kullpartiklene fast. Og komposisjonens basis i det gyldne snitt gir bildene en harmonisk, klassisk forankring.

Lars Staffans Evjens bilder trives ikke med tilfeldigheter men er resultat av kunstnerens konsekvente vilje til å undersøke stillhetens rom. Gjennom sin utstilling gjør han oss mer oppmerksom på dem, noe som kan føles hardt tiltrengt i vår støyfylte tid.

Claire Obscure, usedvanlig vakre tegninger

Bergens Tidende 5. mars 1997 av Siri Skjold Lexau

Ordene Claire Obscure betyr rett og slett lys og skygge, men begrepet kan oversettes med skyggefullt lys. Dette er jo tilsynelatende en selvmotsigelse, men poenget er nettopp at lyset og skyggen er partnere som er gjensidig avhengig av hverandre for å kunne leve ut sin egen effekt. Dette er det Lars Staffan Evjen arbeider med i bilde etter bilde, år etter år. Fra samme, smale motivkrets av veggavslutninger og veggåpninger henter han ut en mangfoldighet av lysvirkninger, som det mørke hull som skapes når lyset forsvinner i en bunnløs åpning, eller når skyggen legger seg som en støvkant langs møtet mellom listverk og veggflate. Subtile graderinger av belyste flater forandrer seg over hele spekteret fra hvitt til sort i en utrolig nyansert gråtoneskala. Flere av bildene får en til å tenke på Mondrians design, men her er det ikke snakk om rene primærfarger mot sort og hvitt. En uendelighet av overganger mellom lys og skygge fyller de geometrisk stramme feltene i billedflaten, og papiret behandles med stor kjærlighet og omhyggelig oppmerksomhet. Dette er ikke tegninger som blir til i en intuitiv prosess, de er målt og beregnet, planlagt, finpusset og dobbelsjekket. Det som måtte være av tilfeldigheter i Evjens bilder blir underlagt den strengeste kontroll.

Men sjelden er det enkle så stille og vakkert. Vi kan imidlertid ikke se hva som skjer i skyggene. Plutselig kan to ballerinaer komme i et luftig parallellsprang forbi en åpen dør, med et ansiktsuttrykk like bestemt og konsentrert som det Evjen formodentlig har når han utøver sin kunst. Tegningene bærer i seg en interessant dualitet. De er nøyaktige, naturalistiske gjengivelser av den fysiske virkelighet som de representerer, samtidig trer de i steden for en realitet som ikke kan avbildes visuelt. Spor fører inn til virkeligheter som er usynlige. Skyggene gjemmer hendelser som vi ikke kan se. I tillegg er de usedvanlig vakre bilder, utført med en teknisk presisjon som er svært uvanlig i dag.

Visuell stillhet

Drammens Tidende, 16. oktober 1999 av Åsmund Thorkildsen

Buskerud Kunstnersenter Lars Staffan Evjen, tegninger Stillhet er ikke et visuelt fenomen. Stillhet er noe merkelig vi fornemmer i forhold til noe annet Stillhet som fravær av støy, stress og forstyrrelser. Men når en billedkunstner setter seg fore å finne visuelle uttrykk for stillhet, blir han nødt til å gjøre noe.

Kunst

Hos Evjen er det stillhet som noe positivt synlig, og ikke en negasjon, vi møter. Mye av opplevelsen av utstillingen blir å se hvordan han har greid dette lille kunststykket. Stillheten har et sprog i maleriet, der stilleben, interiører eller intime landskapsutsnitt er skildret med brutte, grålige og beigerosa toner. Fraværet av kontraster er bakt ned i nøytrale farger som står harmonisk og nesten uuadende til hverandre. I kulltegninger som vi møter her, kan stillheten uttrykkes romlig og gjennom bevisst bruk av gråvalører og belysning. Det er mye i Evjens bilder som minner om samtidens store, nøkterne fotografier. Men siden han tegner, kan han styre midlene enda mer presist i retning sin nesten litterære visjon av stillheten enn det fotografer kan. Han viser oss enkle romlige struktrurer. I den rene veggen som er tegnet parallelt med billedflaten brukes en åpning med eller uten dør meget bevisst. I de to mest opplagte av de fire store tegningene, skildres stillhet gjennom nytt snøfall med subbende fotspor og ved en lukket dør. Her blir Evjen litt for opplagt og retorisk for min smak.

Men i de to andre tegningene brukes lyset og møtene mellom vegg og døråpning og området rundt dørstokken effektivt. Han viser her at stillhet ikke er et statisk begrep. Visst er bildene utført sakte og innbyr til rolig, tidkrevende meditasjon, men han viser at stillhet har å gjøre med tid, med noe som kommer før eller etter. Således ser vi hvordan henholdsvis det sterke lyset i døråpningen og det skyggefulle rommet bak døråpningen, gjør stillhet til noe som er beslektet med forventning, tilblivelse og fornyelse. Å skildre slike ting i bilder er ikke lett, så Evjen har gjort en utmerket jobb.

Lars Staffan Evjen

Intervjuet Billedkunst nr. 7, 2006 av Beate Petersen

Mens det først og fremst er strektegningen som har vunnet innpass på dagens kunstscene – det vil si en tegnepraksis som kan settes i sammenheng med 90-tallets intimitetskunst, og som blant annet tok utgangspunkt i notater, opptegnelser og/eller dagbokaktige tekster – har Lars Staffan Evjen holdt fast ved den mer taktile og klassisk funderte valørtegningen. Siden han gikk på Kunstakademiet i Bergen på begynnelsen av 90-tallet, har han laget en lang serie med kulltegninger, til dels i store formater , alle med mer eller mindre samme motiv: et nesten tomt rom, definert av lysspillet på de renskårne flatene og kontrastene mellom lys og mørke.

– Jeg hadde mange år bak meg før jeg ble kunstner, forteller Evjen. – Noen synes kanskje det virker gammeldags, men da jeg for alvor begynte å tegne, var det ut ifra et ønske om å lære meg noe som var teknisk krevende. Med andre ord hadde jeg ferdighet som en ambisjon. Tegningene mine er nitide, langsomme, og fullstendig uten spontanitet i selve utførelsen.

– Da debatten rundt opprettelsen av to figurative professorater ved Statens Kunstakademi i Oslo var på sitt heftigste, ble det hevdet at samtidskunsten siktet seg inn mot sosial interaksjon, fremfor utøvelse av en estetisk disiplin. Med andre ord at samtidskunsten skulle være prosessorientert, ikke verksorientert. Så den ferdighetstenkningen du forfekter er kanskje litt uvant?

– Jeg holder fast ved forestillingen om at teknikken står i uttrykkets tjeneste. Hvis den tekniske utførelsen hadde holdt et lavere presisjonsnivå, ville tegningene formidlet noe helt annet. Den roen tegningene har, er et resultat av den tekniske finpoleringen.

– Dine bilder er blitt sammenlignet med de stille interiørene til Vermeer og Hammershøj. Men hos deg er det romantiske islettet mer eller mindre forsvunnet: Dine interiører ser nærmest ut til å være bygget opp av kontormoduler?

– Jeg er opptatt av at bildene mine skal ha en poetisk dimensjon, samtidig som de er utført med streng saklighet. Jeg tror det er denne kombinasjonen som gir bildene ambivalente trekk. Den formen tegningene mine har, og som altså bygger på en stram og nøktern visuell retorikk, er fra min side en reaksjon på den overfladiske og påtrengende støyen i mediesamfunnet, som også nødvendigvis påvirker kunsten. Mitt prosjekt handler om stillhet – en stillhet det finnes alt for lite av, både i mitt liv og i andres. Men for at bildene ikke skal bli for monotone, varierer jeg lyset og utsnittene. Eller jeg endrer detaljer. Døråpningen kan eksempelvis i enkelte tegninger framstå som alt for høy til å være en egentlig døråpning.

– I katalogteksten til Evjens utstilling i Bomuldsfabrikken denne sommeren påpeker Per Gunnar Tverbakk hvordan disse forskyvningene gir opphav til uro. Ikke bare er rommet bak den for høye døråpningen fylt til randen av stummende mørke, skriver han. I tegningenes ekstreme ordenutøvelse ser han også en fortrengt irrasjonalitet.

– Bildene mine handler like mye om lys som om mørke. Likevel, mørket er en grunnleggende kategori i vår erfaringssfære. Det er et underliggende symbol for noe utrygt og urovekkende. Det er imidlertid veldig lett å lage skrekkscener ut av et slikt miljø som jeg gjengir i tegningene mine, og falle inn i en slags surrealisme. Jeg har imidlertid mer sans for symbolismen enn surrealismen. 1800-tallets symbolister sa at 95 prosent av det som sies, skal være usagt. Det er en interessant ambisjon. Det usagte, tomme, åpner for betrakterens bidrag. Tilskueren får plass til å projisere inn sine egne erfaringer.

– I den grundige, nesten høytidelige måten du arbeider på, ligger det også et stort alvor?

– Når hver kvadratcentimeter er nøye vurdert, og gjennomført med en slik konsekvens, er det selvfølgelig et uttrykk for at det er alvorlig ment. Kunstskribenten Lena Mannila skrev en gang at jeg hadde pålagt meg en selvdisiplin som hun tvilte på at jeg ville klare å holde fast ved. Og til en viss grad hadde hun rett. Mine tegninger kan være langsomme inntil det utmattende. I det siste året har jeg imidlertid også laget skisser med penn og lavering, der jeg gir slipp på noe av den nitide utarbeidelsen. Disse skissene er dels utkast til fremtidige installasjoner, dels fantasier som sprenger rammene for det spartanske interiøret jeg har oppholdt meg ved så lenge, sier Evjen.

Suksess i stillhet

Bergens Tidende 28. desember 2001 av Jan Nyberg

I syv år har Lars Staffan Evjen tegnet sine "Interiør i stillhet" med ustoppelig konsekvens. Bildene hans er blitt vist i noen av landets viktigste kunstarenaer og han har hanket inn hundretusener av stipendkroner de siste årene. Kritikerne har gitt ham unison applaus, men selv har han unngått medienes rampelys. Nå står utlandet for tur. Helt på siden - Jeg kjenner spillet og spillereglene, sier han. Og med spillet mener han kampen om oppmerksomheten i kunstlivet. - Den bryr jeg meg ikke om å være med på. Kunstverdenen er nesten blitt like ille som popbransjen. Kuratorene pusher stadig nye genier på samme vis som managerne pusher popstjerner. - På mange måter føler jeg meg helt på siden av trendene i samtidskunsten. Jeg er rett og slett blitt sliten av å følge med på alt som skjer i samtidskunsten. Det føltes viktigere i studietiden. Da velger jeg heller å vende blikket innover i meg selv og bort fra den ytre støyen. Jeg tror på det jeg gjør og søker å forbedre meg hele tiden uavhengig av tilfeldige trender og retninger som måtte råde rundt meg. Jeg har valgt å gå min egen vei og ser på det som et meget stillferdig prosjekt.

Ettertanke og meditasjon

Lars Staffan Evjen har jobbet med prosjektet "Interiør i stillhet" siden 1994. I løpet av disse årene er det blitt til i underkant av hundre bilder varierende i format fra 5x5 cm opp mot 150 x 250. Og han ser ikke bort fra at han kan holde på i mange år med det samme motivet; et nesten tomt interiør, mer og mer rensket for detaljer, bare med svake brytninger i fargespill og nyanser mellom svart og hvitt.

- Det er en form for refleksjon over stillhetens vesen og som jeg håper kan innby til ettertanke og meditasjon. Kall det gjerne en reaksjon på den spraglete billedflommen i mediene, reklamen, musikkvideoene og postordrekatalogene. Og som en oppfordring til å stanse opp og søke stillheten i vårt indre.

Og Evjen nøyer seg ikke med å lage bilder. Han snakker i bilder også:

- Når alle en dag går rundt med mobiltelefon og er tilgjengelig for alle til enhver tid, er det bare ett menneske vi ikke kan nå; oss selv. På ditt eget nummer får du alltid det samme svar: "Den du søker, er for øyeblikket ikke tilgjengelig".

På en hybel i Irland

Det hele startet i påsken 1994. Evjen satt alene i en studentleilighet i irske Limerick. - Irland var da en utkant i Europa og jeg følte meg enormt inspirert både av det irske landskapet og kulturen. Gamle normer som gjestfrihet og vennlighet er noe jeg setter stor pris på. Til da hadde han malt bilder inspirert av andre, men fikk nå en innskytelse om at han ville gjøre noe helt nytt: Tegne en vegg, et skap og en dør. Siden har han bare jobbet seg mer og mer inn i det samme motivet. - Jeg opplever at de tegningene som er mest tomme for detaljer er de som folk kommenterer mest. På samme måte som stillhet kan gi folk mange tanker, kan tomme felt og flater i et bilde gi folk mange assosiasjoner. Likevel er mitt prosjekt ikke som minimalistenes; å se hvor lite jeg kan formidle uten at det blir uinteressant, men snarere hvor mye jeg kan oppnå med minimale virkemidler i bildet.

Sin egen teknikk

Det er mange som sier at Lars Staffan Evjen har utviklet et kunstnerisk uttrykk ulikt alle andres. Ser en ikke så nøye etter kan bildene hans se ut som både fotografi og grafikk.

- Jeg lager tegningene med pulver av kull og svartkritt som jeg gnir utover arket på forskjellige måter. Prosessen krever mye tid og tålmodighet. På et bestemt stadium er alle valg om komposisjon og større detaljer tatt; da gjenstår mange timer med justeringer og finpussing. Det skjer over dager og uker. I sluttfasen lokker jeg frem mer og mer lys i dem ved å gjøre skyggene mørke og transparente og ved å glatte de lyseste flatene. På denne måten kan jeg styre prosessen og arbeidet med detaljene i større grad enn om jeg for eksempel hadde brukt en grafisk teknikk. Det er spillet mellom lys og skygge som fascinerer meg. Men det mest interessante er likevel hvordan folk opplever og tolker lysets gåtefulle samspill med mørket.

På skuldrene av de gamle mestrene

I motsetning til mange andre kunstnere har Evjen interessert seg sterkt for kunstteori, og dette har påvirket hans syn på sitt eget arbeid og på kunsten generelt. Et bilde som skal overbevise må ha et kvalitativt grunnlag. Etter min mening har den største kunsten alltid vist seg å være gjennomarbeidet og gjennomvurdert. Jeg mener det er fullt mulig å kommunisere innenfor en tradisjon samtidig som en kan skape fornying. Det er bare tøys at den etablerte, tradisjonelle estetikken ikke lenger gjelder. Det skapes selvfølgelig nye koder, slik som i konseptkunsten, men i dag eksisterer det gamle og det nye side om side, og det mener jeg gjør kunsten rikere.

- Se bare på Leonard Rickhard, som jeg mener er Norges største nålevende maler. Hos ham er det ingen lettvinte poenger, men kvalitet i alt han gjør. Han har vist at det er fullt mulig å forholde seg til en tradisjon, samtidig som han har skapt sin egen stil. Selv får jeg mange tilbakemeldinger på det folk oppfatter som symbolikk i bildene mine. Greier jeg å skape assosiasjoner til det ukjente, håp eller forventning gjennom de store, tomme billedflatene mine, er jeg tilfreds.

Mitt prosjekt er å skape meditative bilder med åpent innhold. Enkelte av bildene mine er kalt urovekkende, og det forstår jeg.

Bergen, Island, Skottland

Over nyttår skal en del av Evjens bilder vises i Allmenningen Galleri & Kunsthandel i Bergen. Samtidig drar kunstneren selv til Island hvor han har fått gjesteatelier i Hafnarfjördur. Utpå våren er han invitert til Glasgow der bildene hans vil bli en sentral del av en utstilling i en stor trikkehall i byen.

- Ja, jeg føler det løsner nå. Det er godt. Men jeg har mange ting ugjort. Fortsatt har jeg ingen planer om å forlate "Interiør i stillhet". Kanskje kommer jeg til å jobbe med det i syv år til - minst.

- Jeg er sliten av å følge med i samtidskunsten. Jeg vil heller søke innover i meg selv.

Omtale av Siri Skjold Lexau

Bergens Kunstforening 8.-25. april 1999

Lars Staffan Evjen har kalt sin utstilling "Interiør i stillhet", og det er en god karakteristikk både av rommet som tegningene er utstilt i, den store salen i Bergens Kunstforening, og av bildenes motiver. Som ved tidligere anledninger viser Evjen en usedvanlig innlevelsesevne i romlige lys- og skyggevirkninger. Et interiør som vi kjenner frå før, behandles med subtil følsomhet for valørene mellom det hviteste, konturløse lys og den mest bunnløse skygge. En vegg, en åpning og et eller flere tredimensjonale objekter utgjør de grunnleggende elementene, og behandlingen og fremstillingen av disse varieres ved å ta i bruk hele gråtoneskalaens muligheter. Noen ganger bærer interiørene preg av en handling som har foregått, men oftest er det helt stille. Stillheten er påtrengende. Den mest iøynefallende kvaliteten i disse bildene er at de vibrerer i sin egen lydløshet, og dette skaper igjen en sitrende ro i den store salen de er utstilt i. Sjelden makter et så lavmælt uttrykk å virke så sterkt i et åpent rom.

Akkurat i dette utstillingsrommet virker derfor Evjens kulltegninger som en markert installasjon viet fråværet av støy, handling og bevegelse. Rommet er også fargeløst, med blankt, grått gulv og matte, hvite vegger. Glasstaket slipper inn dagslys og spiller opp mot bildenes beherskede lysvirkninger. Slik er dette blitt en utstilling som til fulle yter Evjens kunstneriske uttrykk rettferdighet.

Omtaler fra Høstutstillingen

Tegnerforbundets tidsskrift Numer, nr. 4, 2000 av Eva Furseth

Kroneksempelet på det delikate er nok likevel dei silkemjuke kolteikningane til Lars Staffan Evjen (f. 1945), alle med tittelen Interiør i stillhet. Bilda er svært like; vi ser inn i ei mørk døropning på ei spinkel veggflate, motiv som er reinvaska for detaljar. Svake skuggeverknader leikar over veggane, og i den snødekte forgrunnen skimtar vi fotspor som fører inn mot det gapande mørket bak døropet. Det kviler ei urovekkjande stemning over arbeida; og vi får kjensla av at det er ikkje kva som helst slags dør vi her har føre oss, men heller eit symbol for terskelen til noko nytt og framand. Men den stille kontemplasjonen som arbeida til Evjen innbyr til, vert likevel sterkt forstyrra av ein diger videoinstallasjon i naborommet ...

Numer, nr. 3, 1999 av Ingun Bøhn

Sjeldent imponerende teknisk er Lars Staffan Evjens "Interiør i stilllhet". Han behersker den mest finslepne kullbehandling, som i dette sære og tilnærmet surrealistiske motivet, et asketisk interiør møblert med ett objekt; en stor kube med labyrintdekor. I dette ualminnelig besnærende bildet er det plass til øyets vandring i labyrinten, uro og hvile, ubesvarte spørsmål, hemmeligheter. I den urovekkende atmosfæren finner jeg ekko fra førti- og femtitallets fotokunst.

Bergens Tidende, 4. sept. 1999 av Øystein Hauge

Lars Staffan Evjen, som i vår markerte seg med en monumental presentasjon i Bergens kunstforening, blir også lagt merke til i dette selskapet. "Interiør i stillhet" er noe mer, og større, enn en vanlig kulltegning. I kraft av seg selv å være både vegg og møbel får bildet en helt spesiell fascinasjonskraft som er mer lekende og langt mindre tungt alvorlig enn det andre norske tegnere får til for øyeblikket.

Google Sites

Report abuse